Regntid

Line Baugstø er frilansjournalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter med romanen "Reise i gult lys" i 1986. Hun har jobbet som journalist i Fædrelandsavisen, Aftenposten og KK. Etter debuten sin i 1986, har hun skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker. Hun har vært på reise i både Sør - Amerika og Asia, og boken "Regntid" er inspirert av norsk bistandsarbeid på Sri Lanka.

Handlingen utspiller seg for det meste på Sri Lanka, men også i Norge og Tanzania, der Gro, hovedpersonen, tilbrakte ungdomsårene sine. Gro har alltid hatt lyst til å dra ut i verden igjen, hun ønsker å gjøre en forskjell ved å drive bistand. Mannen hennes, Harald, er av den mer konservative typen, og han jobber som arkitekt. En dag får Harald et tilbud om å være arkitekten for et nytt fredssenter på Sri Lanka, som støttes av norsk bistand. Det skal bygges i Arugam Bay som er et av de områdene som ble hardest rammet under tsunamien i 2004. Fredssenteret skal symbolisere fremgang og forbedring i landet som i mange år har blitt herjet av borgerkrig. Etter mye masing fra Gro sin side, drar de til sutt avgårde. De vet ikke helt hva de reiser til. Etter tsunamien ble folket mye mer samlet og det var ikke lenger så nøye om du var Tamil eller singaleser, men ett år etter tsunamien er den politiske situasjonen i landet i ferd med å forverre seg dramatisk. Men de drar til Sri Lanka, og vi får samtidig vite at Gro har et skjult motiv for denne reisen. Da hun bodde i Tanzania som ung, ble hun kjent med australske John. De ble kjærester, og Gro har aldri klarte å glemme ham etter hun dro hjem fra Afrika. Sist gang hun hørte fra John, var da hun fikk et brev fra ham, fra Sri Lanka, og hun har derfor grunn til å tro at han bor der. Hun har en hemmelig drøm om å få møte ham igjen, for han var hennes livs store kjærlighet, og etter hvert utvikler denne boken seg også til en kjærlighetshistorie.

Jeg synes denne boken er både informativ og spennende på en gang. Før jeg leste boken visste jeg veldig lite om Sri Lanka og situasjonen der, men etter å ha lest den kan jeg mye mer. Den gir ett bra innblikk i norsk bistandspolitikk - og ikke bare de positive sidene. Vi får også møte lokalbefolkningen, og ser kontrastene mellom de fisefine normennene som skal hjelpe, og lokalbefolkningen som kanskje ikke setter så stor pris på hjelpen som normennene tror. Det er ikke fordi de er utakknemlige de ikke setter pris på hjelpen, men fordi hjelpen faktisk ikke hjelper. Alt i alt synes jeg boken var bra, men det er en bok som krever at du følger med hvis du vil lære noe av den.

Eg fann ein artikkel på den nynorske nettavisen framtida.no og fekk lyst å skrive litt om kva eg meinar om saken. Artikkelen, som du finner her, handlet om at fleire og fleire jenter startar eiga verksemd. I artikkelen møter vi Kathrine Marthinsen (23), som i høst starta verksemda SpisVis saman med medstudenten Ingrid Fardal. Gjennom SpisVis vil dei få folk til å ete sunt og ha ein sunn livsstil. Ho forklarar at det kan virke vanskeleg før du kjem i gang, men det går fint når du først kjem i gang. Artikkelen seier at talet på jentar som startar sitte eige føretak har økt med 42 prosent frå 2002 til 2010.

Eg synast det er bra at det er fleire jentar som er sjølvstendig nok til å starte sott eige verksemd. Då er dei si eiga sjef, og det er bra at kjem fleire kvinnar på markedet.

Hva skal (ikke) til for at du skal lese en blogg?

I dag fikk vi i oppgave å lese en tekst som het "Bloggarfeil", og kommentere den i et innlegg, teksten var hentet fra http://kammi.blogg.no/blogg.html. Kamilla Systaddal blogget tidligere, og skrev teksten. Teksten handlet om hvilke feil en blogger kan gjøre, som gjør at hun ikke vil lese bloggene deres. Noen av feilene hun nevnte var: å svare på sin egen blogg, når folk skifter skriftmål, folk som bruker msn-smileys, folk med dobbeltmoral, folk som tror de er Gossip Girl og folk som skrvier altfor mange innlegg om dagen.

Jeg er for det meste enig i det Kamilla skriver, men er litt uenig i det hun sier om å svare på sin egen blogg og det å skrifte skriftspråk. Hvis folk bare svarer/kommenterer på sin egen blogg, er det greit, for jeg synes ikke de skal besøke andre blogger bare for å svare på et spørsmål. Men hvis det er sånn at de kommenterer masse ekstra, som de "glemte" å si i innlegget skjønner jeg nok at det kan være litt irriterende. Jeg for min del pleier ikke lese kommentarene på blogger, så det gjør ikke meg så mye.

Når det kommer til skriftmål, synes jeg folk bør få skrive akkurat sånn som de vil. Hvis de skriver på nynorsk til vanlig kan de godt skrive på bokmål på bloggen hvis de synes det er "kulere". Så lenge det ikke er mye skrivefeil som gjør det slitsomt å lese, bryr ikke jeg meg. Det kanskje litt lettere å få flere leser hvis man skriver bokmål, det er nok ingen hemmelighet, i og med at det er flere som har det som hovedmål.

Det andre Kamilla nevner er jeg enig i, det er ikke gøy å lese en blogg med overdrevent mye smileys. Det er ikke gøy å følge en blogg som legger ut flere innlegg om dagen, men aldri har noe interessant å fortelle, da er det bedre med en som blogger litt sjeldnere og heller bruker god tid på å skrive ett bra innlegg.

Er dere enige?

Blogg bølgen

Jeg har fått i oppgave å reflektere over noen spørsmål ved blogging i et innlegg her på bloggen, so here you go:

Jeg tror bloggsjangeren har blitt så populær fordi vi mennesker av en eller annen grunn elsker å snuse i privatlivet til andre. Men det finnes jo blogger om alt mulig, ikke bare hverdagen. Du kan lese blogger om ting som intereserer akkurat deg, og det er nok det som gjør at det har blitt så populært.


Den bloggen jeg liker best er Ulrikke Lund sin, fordi hun skriver om mote, men også om viktigere temaer om følelser og livet generelt. Hun inspirerer meg fordi hun har oppnådd så mye i ung alder, og hun virker som en av de personene som virkelig tør å være seg selv.


Hvis jeg skulle hatt en personlig blogg ville jeg nok ha skrevet om hverdagen min, litt om sminke og klær. Den hadde nok vært ganske lik de typiske "rosabloggene", men jeg ville også prøvd å skrive om saker jeg brenner for og som er viktige for meg.