Regntid

Line Baugstø er frilansjournalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter med romanen "Reise i gult lys" i 1986. Hun har jobbet som journalist i Fædrelandsavisen, Aftenposten og KK. Etter debuten sin i 1986, har hun skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker. Hun har vært på reise i både Sør - Amerika og Asia, og boken "Regntid" er inspirert av norsk bistandsarbeid på Sri Lanka.

Handlingen utspiller seg for det meste på Sri Lanka, men også i Norge og Tanzania, der Gro, hovedpersonen, tilbrakte ungdomsårene sine. Gro har alltid hatt lyst til å dra ut i verden igjen, hun ønsker å gjøre en forskjell ved å drive bistand. Mannen hennes, Harald, er av den mer konservative typen, og han jobber som arkitekt. En dag får Harald et tilbud om å være arkitekten for et nytt fredssenter på Sri Lanka, som støttes av norsk bistand. Det skal bygges i Arugam Bay som er et av de områdene som ble hardest rammet under tsunamien i 2004. Fredssenteret skal symbolisere fremgang og forbedring i landet som i mange år har blitt herjet av borgerkrig. Etter mye masing fra Gro sin side, drar de til sutt avgårde. De vet ikke helt hva de reiser til. Etter tsunamien ble folket mye mer samlet og det var ikke lenger så nøye om du var Tamil eller singaleser, men ett år etter tsunamien er den politiske situasjonen i landet i ferd med å forverre seg dramatisk. Men de drar til Sri Lanka, og vi får samtidig vite at Gro har et skjult motiv for denne reisen. Da hun bodde i Tanzania som ung, ble hun kjent med australske John. De ble kjærester, og Gro har aldri klarte å glemme ham etter hun dro hjem fra Afrika. Sist gang hun hørte fra John, var da hun fikk et brev fra ham, fra Sri Lanka, og hun har derfor grunn til å tro at han bor der. Hun har en hemmelig drøm om å få møte ham igjen, for han var hennes livs store kjærlighet, og etter hvert utvikler denne boken seg også til en kjærlighetshistorie.

Jeg synes denne boken er både informativ og spennende på en gang. Før jeg leste boken visste jeg veldig lite om Sri Lanka og situasjonen der, men etter å ha lest den kan jeg mye mer. Den gir ett bra innblikk i norsk bistandspolitikk - og ikke bare de positive sidene. Vi får også møte lokalbefolkningen, og ser kontrastene mellom de fisefine normennene som skal hjelpe, og lokalbefolkningen som kanskje ikke setter så stor pris på hjelpen som normennene tror. Det er ikke fordi de er utakknemlige de ikke setter pris på hjelpen, men fordi hjelpen faktisk ikke hjelper. Alt i alt synes jeg boken var bra, men det er en bok som krever at du følger med hvis du vil lære noe av den.